Tekst til dødsannonser
Ditt hjerte som banket så varmt for oss alle,
og øyne som lyste og strålte så ømt,
har stanset og sluknet til sorg for oss alle.
Hva du har gjort skal aldri bli glemt.
Et strevsomt liv har ebbet ut,
en flittig hånd er dovnet.
Din arbeidsdag har nå tatt slutt,
ditt gode hjerte sovnet.
For denne jorda har fostra folk,
liksom blomar ein gong.
No er det berre blomar som står
og kviskrar ein stillfaren song.
Minnet ditt har tusen små trekk.
Dager og år kan ikke viskes vekk.
Ømhet og godhet du stadig flettet inn.
Trådene vevde du dypt i våre sinn.
Det kom en dag en stille vind
som strøk så ømt ditt myke kinn,
som et lys der slukkes ut
din livsdag har nå tatt sin slutt.
Skjønt å hvile når kreftene svikter.
Trett etter livets vekslende strid.
Skjønt i den evige hvile å sove.
Vi ønsker deg alle å hvile i fred.
Et hjerte av godhet har sluttet å slå,
en gavmild hånd har dovnet,
vondt å miste, vondt å forstå,
men fred du fikk da du sovnet.
Skjønt er å hvile når kreftene dovner,
trøtt etter årenes slit og strev,
skjønt i den evige hvile å sove,
vi ønsker deg alle; hvil i fred.
Du sovnet så stille
da reisen var slutt,
fra alt som deg plaget,
nå hviler du ut.
Vi minnes deg i kjærlighet.
Hvis du lytter
kan du høre hvor de klinger
de tusen klokker små
som vaier lett i vind.
Lytt til de spede toner
når mot kveld de ringer
og kaller dyr og trær
til aftenbønnen inn.
Fritt suser vinden i trærne
rundt hjemmet du elsket.
Farvel nikker blomstene
du vernet så tro.
Takk kvitret fuglene
som dagen deg hilset.
Stille hvisker vinden
"sov i ro"
Fra livet til døden
ble veien så kort.
Vi kan ikke fatte
at du har gått bort.
Tålmodig du led,
hvil nå i fred.
Så lukker vi deg i våre hjerter inn,
og gjemmer deg innerst inne.
Der skal du fredfullt bo i våre sinn
som et kjært og dyrebart minne.
Du strødde roser på vår vei,
du gav og gav - og krevde ei.
Nå står vi fattige og bar
og ser hvor stor du blant oss var.
Hva du led det ingen kjenner,
stille selv du smerten bar,
smilte dog blant dine venner,
takk for alt du for oss var.
Alltid kjærlig, god og snill,
aldri vi deg glemme vil.
Det led mot aften/kveld og sol gikk ned.
Ditt hjerte sovnet og du fikk fred.
Et hjerte av godhet har sluttet å slå.
Vi unner deg hvilen, men savner deg så.
Minnes i kjærlighet.
Fred.
Du strødde roser på vår vei,
du gav og gav - og krevde ei.
Fra alle dine kjære.
Vår takk og sov i ro.
Stille og god du har vært her i livet.
Stille og rolig i fra oss du gikk.
Takk kjære mor/far/navn, for alt du har givet.
Vakkert og lyst skal ditt minne forbli.
Hvil i fred.
I sorg ved din båre vi sammen står,
og takker for alt gjennom mange år.
Dypt i hjertet vi minnet gjemmer,
og deg, kjære, vi aldri glemmer.
Du var oss så inderlig kjær,
derfor så tung å miste.
Takk for alle gode minner.
Hvil i fred.
Fred over ditt minne.
Takk for alt du var for oss.
Takk for alle gode minner.
Så lukker vi deg
i våre hjerter inn,
og gjemmer deg
innerst inne.
Der skal du for evig
og alltid bo,
som et kjært
og dyrebart minne.
En dalende dag, en stakket stund,
har legemets liv vi til gave.
Og slektene skifter som løv i lund,
i jordens frodige have.
Så synker vi stilt,
så har vi vårt sted;
blant tusende glemte grave.
Stille var ditt liv, stille
gikk du bort. Du var hele
familiens snille onkel, en
likanes kar som mange var glad i.
Dine milde øyne, lune humor,
varme arbeidshender, rause
omsorg og store hjerte er
vårt minne om deg.
Din gjerning er over.
Hvil i fred.
... Savnet er sårt ...
Elsket og savnet.
Hvil i fred.
Stille kom døden
den kom som en venn.
Tok mor ved hånden
og førte henne hjem.
Takk for gode år og minner
og for den kjærlighet og omsorg
du viste oss.
Vi var alle glad i deg.
Stille selv du smerten bar.
Smilte dog blant dine venner.
Takk for alt du for oss var.
Å leva det er å elska.
Takk for alt,
du glemmes ei av dine.
Tålmodig du led.
Hvil i fred.
Du strødde roser på vår vei,
du gav og gav - og krevde ei.
Nå står vi fattige og bar
og ser hvor stor du blant oss var.
En mor er ikke bare en mor,
men - en mor.
Og så e alle stia vandra
og alle landskap sedd.
Og vi står igjen i våres verden
og takke for at du har levd.
Stille suser vinden
om hjemmet du elsket.
Takk, nikker blomstene
du vernet så tro.
Farvel kvitrer fuglene
du var så glad i.
Mildt hvisker vinden
"sov i ro".
Like til sist,
din omsorg var stor.
Du tenkte på fuglene,
blomstene som gror.
Du tenkte på alle
og ville dem vel.
Nå skal du hvile,
for nå er det kveld.
I skiftende vær
på ulendte stier,
du aldri gleden
ved livet fortiet.
Omsorg for andre
du alltid viste.
Humøret og styrken
du hadde til det siste.
Hjemmet du vernet
så trofast og sterkt,
hverdagens strev
var ditt krevende verk.
Ømhet og troskap
du stilt flettet inn,
minnet om deg
lever dypt i vårt sinn.
Vi glemmer ei vår kjære MOR.
Du var vår største trøst på jord.
Du ledet våre barnetrinn
og tørket tårer av våre kinn.
Nei, aldri kan vi bli så stor
at minner falmes om deg: MOR.
Du gav oss så mye
og krevde så lite.
Vi savner deg så inderlig
og vil aldri glemme deg.
Fager kveldssol smiler
over heimen ned,
jord og himmel kviler
stilt i heilag fred.
Så mitt hjarta stundar
bankande i barm,
til ein gong blundar
i Gud faders arm.
Arbeid og virke fulgte ditt liv,
aldri du kreftene sparte.
Ditt gode humør og ditt gode smil,
helt til det siste varte.
Du sovnet så stille
når ferden var slutt,
fra alt hva du led
du nå hviler ut.
Borte for alltid,
men likevel nær.
Du var oss så inderlig,
inderlig kjær.
Din godhet og styrke
vil aldri bli glemt.
Innerst i hjertet
har vi deg gjemt.
Så tomt og stille
det blir her hjemme,
når den man elsker
forlatt oss har.
Ei mere høre
din kjære stemme,
takk for alt
du for oss var.
Du sovnet så stille
da reisen var slutt,
fra alt som deg plaget,
nå hviler du ut.
Vi unner deg hvilen,
men savner deg så.
Takk for all kjærlighet
du lot oss få.
En liten engel til oss kom.
Smilte blidt og vendte om.
Du var så inderlig kjær.
Derfor så tung å miste.
Nå er du fri fra sykdom og smerte.
Helt til det siste holdt
du oss tett inntil ditt hjerte.
Prisen for livet er døden,
prisen for kjærligheten er sorgen.
Så kom dagen og siste timen,
livets vei ved/til ende var.
Takk for år og alle stunder,
takk for alt du for oss var.
Du har lidd, det ingen kjenner,
for du selv smerten bar.
Helt uten frykt
så du lys fra en lykt
så du skinn fra et
strålende hjem.
Leia den var klar
da du kjære far
satte kurs mot himmelen.
Alltid andres ve og vel
aldri sparte du deg selv.
En inderlig takk
fra dine kjære.
Din godhet og omsorg
vi i minnet vil bære.
Det beste i verden du var, kjære far.
Nå reiser du fra oss, kun minner vi har.
Men du gav oss minner, de beste på jord.
Du slet for oss alle, en barneflokk stor.
Vårt savn er stort, kjære, hvil i fred.
Lær oss å telle våre dager,
så vi får visdom i våre hjerter.
Det er godt å hvile
når kreftene svikter.
Din omtanke
kjente ingen grenser.
Så kom dagen og siste timen,
livets vei ved ende var.
Takk for år og gode minner,
takk for alt du for oss var.
Ingen er med oss for alltid.
Tiden forsvinner så fort.
Men minnene får vi beholde,
til lindring når savnet er stort.
Roser visner, skjønnhet forgår,
men de minner du gav oss
vil for alltid bestå.
Takk for alt.
Stille du sovnet inn fra verden,
gode minner du gav.
Tårefylte øyne,
følger deg på ferden.
Takk for all kjærlighet
og godhet du gav.
Hjertet som banket
så varmt for oss alle,
for alltid har stilnet av.
To flittige hender er foldet,
som aldri tok, men gav.
Verdig du gikk gjennom livet;
trofast, ærlig og snill.
For alt du var for oss alle,
vi minnes og takke deg vil.
Vi er så inderlig glad i deg,
og savner deg så.
Ha takk til slutt du kjære far,
for alt du for oss alle var.
Du slet og frøs i manndoms år,
for daglig brød til bedre kår.
For dine barn og hjemmets vel,
du omsorg bar til siste kveld.
Vi elsket deg høyt,
vi savner deg inderlig.
Hvil i fred.
Stille lukket du ditt øye,
i fra sorg og savn og møye.
Sørg ikke over at jeg er død,
men gled dere over at jeg har levd.
Mot sykdom og smerte
du kjempet og led.
Vi savner deg sårt,
men unner deg fred.
Kva du lei, det ingen visste.
Stille sjølv du smerten bar.
Tapper var du til det siste.
Takk for alt du for oss var.
Kvil i fred.
Ingne er med oss for alltid,
tiden forsvinner så fort.
Men minnet kan ingen ta fra oss
når sorgen og savnet er stort.
Takk for alt du var for oss.
Alltid hjelpsom, god og snill.
Vi deg aldri glemme vil.
Takk for din kjærlighet og omsorg for oss.
Gode minner vil lindre savnet.
Skjønt å få hvile
når kreftene svikter.
Takk for alle gode minner!
Gjennom sorgens tåke
skinner solens krans
av gode minner.
Takk for alt du for oss var,
takk når vi nå avskjed tar.
La ankeret falle! Jeg er i havn,
i ly for brenningens vover!
Jeg kaster meg i min Frelsers favn,
han som har hjulpet meg over.
Og kjente, elskede stemmer kaller,
mens ankeret sakte og stille faller
i evighetens lyse land.
Fra livet til døden er veien så kort.
Vi kan ikke fatte at du er gått bort.
Du var jo så livsglad, så kjærlig og god.
I hjertene våre du alltid vil bo.
Takk for alt kjære.
Å leve er å samle
opp perler på en tråd.
En for de lyse minner,
en annen for de grå.
Hver enkelt har sitt perlebånd
med dyrebare minner.
For minner lever evig
selv om livet selv forsvinner.
Ikke før veven har stilnet
og skyttelen sluttet å gå,
vil Gud trekke teppet til side
og la oss riktig forstå,
at også de mørke tråder
som de lyse bånd,
var helt nødvendig for mønsteret
i Mesterens mektige hånd.
Ditt liv du alltid bygget
på kjærlighetens grunn.
Du tenkte først på andre
helt til siste stund.
Takk for alt du for oss var,
takk for lyse, gode minner.
Kjærlig trygghet du oss gav,
ingen slik på jord vi finner.
Du var et lys så varmt og flott,
men ble blåst ut så altfor brått.
Vi tørker alle tårer bort,
og minnes det som du fikk gjort.
Hva du led, det ingen visste,
stille selv du smerten bar.
Smilte blidt til dine kjære,
takk for alt du for oss var.
Et hjerte av godhet har sluttet å slå,
den evige hvile er kommet nå.
Ha takk til slutt vår kjære far,
for alt du for oss alle var.
Døden er ikke så skremmende som før.
Folk jeg var glad i har gått foran
har gått foran og kvistet løype.
De var skogskarer og fjellvante.
Jeg finner nok fram.
Vi elsket deg så høyt,
vi savner deg så inderlig.
Vi møtes hos Jesus.
Nå er du borte,
og din plass er tom.
Du har alltid vært
tilstede for oss
og fylt våre liv
med glede og latter.
Du lever videre
i våre hjerter.
Snille mamma, våre hjerter
er fylt av takk til deg.
Vi skal aldri kunne fatte
hva det var å miste deg.
Gud gir oss mange gaver
om og om igjen, men han
ga oss blott en moder,
henne får vi ei igjen.
Takk for alt.
Ikke gråt ved min grav,
for jeg er ikke der...
Jeg lever blant minner
hos de jeg var nær.
La tårene vaske bort
sorger og savn.
Jeg er ikke borte...
Jeg er i havn!
Og engang jeg ser ham
når lyset nedbrenner,
da rekker jeg mot ham
de segnede hender.
Når hjertet står stille
og øyet vil briste,
da hilser jeg ham
med et smil, med det siste.
Du sovnet så stille da reisen var slutt,
fra alt som deg plaget, nå hviler du ut.
Borte for alltid, men likevel nær,
du var oss alle så inderlig kjær.
Din godhet og varme, vil aldri bli glemt,
innerst i hjertet har vi deg gjemt.
Hva du led, det ingen kjente.
Stille selv du smerten bar.
Smilte bredt til dine venner,
takk for det du for oss var.
Tapperhet og livskraft
du hadde helt til det siste,
i kampen mot sykdom
vi måtte deg miste.
Vi takker deg
for alle gode minner.
Du ønsket så gjerne å flytte.
Endelig fikk du bud.
De jordiske klær fikk du bytte.
Nå er du hjemme hos Gud.
En fin liten blome
i skogen eg ser,
i granskogen diger og dryg.
Og vent, millom mose
og lyng seg ter,
han står der så liten og blyg.
Stille, så stille du sovnet.
Tålmodig din smerte du bar.
Dine flittige hender har dovnet.
I minne vi alltid deg har.
Takk for smil
og gode minner.
Vi vil savne deg.
To snille øyne er lukket,
ditt hjerte har sluttet å slå.
Takk for alt du var for oss.
Du vil alltid være solskinn
i våre hjerter.
Takk for all ømhet og kjærlighet vi fikk.
Varme og godhet som var i ditt blikk.
Takk for din strevsomme arbeidshånd;
snart til hjelp, åpen og varm.
Vi minnes at ditt hjerte var inderlig godt.
Vi minnes alt det fine vi i livet har fått.
Skritt for skritt
min frelser leder,
gjennom alt på livets vei.
Når min vandringstid
er over, fører han meg
hjem til seg.
Takk for din godhet
og den omsorg du gav.
Takk for alle bønner
du for oss ba.
Du var full av visdom
og forutseenhet.
Vi glemmer deg aldri
for din unike kjærlighet.
Vi glemmer ei vår kjære MOR.
Du var vår første venn på jord.
Du ledet våre barnetrinn
og tørket tårer av våre kinn.
Nei, aldri kan vi bli så stor
at minner falmes om deg: MOR
Når jeg legger meg til hvile
tretten engler om meg står.
Tvende ved min høyre side
tvende ved min venstre går.
To på vakt ved hodeputen
to ved foten dessforuten.
To meg dekker,
to meg vekker,
en meg viser alle himlens paradiser.
Stille suser trærne
rundt hjemmet du elsket,
farvel nikker blomstene
du vernet så tro.
Takk kvitrer fuglene
du var så glad i,
mildt hvisker vinden;
"sov nå i ro".
La dine hender få hvile,
legg dem til ro i ditt fang.
De strevet hver dag
og hver time,
de trenger å hvile engang.
Minnene lever.
Tida er is som smelter,
øyeblikket er av glass
og glass kan velte.
Hvor salig er den lille
flokk som Jesus kjennes
ved! I ham sin Frelser,
har den nok nu og i evighet.
Gud er vår tilflukt
og vår styrke,
en hjelper i trengsler
funnet såre stor.
Gråt ikke ved min grav, for jeg er ikke der.
Jeg lever blant minner hos de jeg var nær.
La tårene vaske bort sorger og savn.
Jeg er ikke borte, jeg er i havn.
Med kjærlighet og takk
for alt du var for oss.
Nå er smerten borte og du har fått fred.
Takk for alle gode minner
som vi gjemmer i våre hjerter.
Så kom dagen og siste timen.
Livets vei til ende var.
Takk for år og gode stunder.
Takk for alt du for oss var.
Fra livet til døden er veien så kort
og vi kan knapt fatte at du er gått bort.
Du var alltid god og snill
og vi vil aldri glemme deg.
Takk for at du alltid var til stede for oss!
Du er vandreren.
Du søker de ensomme stier.
Du begynner ingen dag der den andre endte.
Ingen soloppgang finner deg,
der soloppgangen forlot deg.
Selv når jorden sover, reiser du
et frø av en hardfør plante.
Når du modnes og ditt hjerte er fullt
blir du spredt for vinden.
Minnes deg i all vår tid.
Du var kjærlig, god og blid.
Bedre lodd ei finnes kan
enn hvile trygt i Jesu navn.
La ankret falle!
Jeg er i havn,
i ly for brenningens vover!
Jeg kaster meg i min
Frelsers favn, han som
har hjulpet meg over.
I en blomstereng
får du din seng,
der ingen smerter gror.
Her kan du hvile, mor.
Din håndfaste hånd har sluppet taket,
vi kan ikke fatte at du har gått bort;
du var jo så livsglad, så kjær og god,
i hjertene våre du alltid vil bo.
Tålmodig din sykdom du bar,
tilbake de gode minner vi har.
Solen vil alltid skinne
over ditt gode minne.
Den dag kjem aldri at eg deg gløymer
for om eg søver, eg om deg drøymer.
Om natt og dag er du like nær,
men best eg ser deg når mørkt det er.
Du leikar kringom meg der eg vankar,
eg høyrer deg når mitt hjarta bankar.
Du støtt meg fylger på ferdi mi,
som skuggen gjeng etter soli si.
Du var så vond å miste.
Du var så god å ha.
Men alle gode minner
kan ingen fra oss ta.
Stille og god du har vært her i livet.
Stille og rolig i fra oss du gikk.
Takk kjære mor/far/navn
- Du vil alltid være savnet,
alltid elsket, alltid husket.
I herrens hender
- der får jeg hvile
- der er jeg trygg.
Noen sier vi må
telle våre dager.
Noen strir med å få
dagen til å gå.
Mine beste døgn
fant jeg i dine hager,
og jeg skal skatte dem
som jordbær på et strå.
Det finnes en evighet av fred,
bak alle stjerner et sted.
Vi gir deg all vår kjærlighet
Snart vil den evige morgen
løfte det tårevætte slør.
Hist i hint fredfulle rike
ingen blir syk eller dør.
Sov kjære mamma,
dagen er slutt.
Minnene lever
tross sorgens smerte.
Du betydde
så uendelig mye for oss!